FNH har gleden av å presentere dyrkeguiden for hamp for 2010, trykk her for å laste ned
Hampedyrking i Norge |
|
Av Jan Bojer Vindheim |
|
Det er gledelig at hampedyrking nå igjen ser ut til å bli tillatt i Norge, etter en pause på flere årtier. Hamp forbindes i våre dager først og fremst med hasjisj og marihuana, men hampedyrking til helt andre formål er en svært gammel tradisjon også her til lands.
Allerede i forhistorisk tid kan det ha vært dyrket hamp i Norge. Pollenprøver antyder hampedyrking rundt Oslofjorden i jernalderen, før vår tidsregnings begynnelse, men de første sikre spor av hamp i Norge er fra vikingtida. Hampefibrenes viktigste rolle for vikingene var i tauverk. Inntil hampen kom i bruk var det vanlig å framstille tauverk av basten fra lindetrær. Tau av hampefibre var en viktig forutsetning for vikingenes lange sjøreiser, og hamp var derfor en verdifull handelsvare så vel som et ettertraktet krigsbytte for våre forfedre.
Rundt år 1 000 kan vi gå ut fra at hamp har vært dyrket flere steder i landet, men helt opp til vår egen tid har importen oversteget den hjemlige produksjonen. Fra 1200-tallet har staten innkrevd tiende på hampedyrking. Alle norske gårder av noen størrelse har hatt en egen hampegård, ofte i nærheten av gjødselkjelleren. Det finnes beretninger om hampedyrking så langt nord som i Velfjord.
I den danske delen av riket var betingelsene for hampeproduksjon langt bedre enn i Norge, og den dansknorske kongen Christian IV påla i 1629 de danske bønder å dyrke hamp for å sikre forsyning til flåten. Han skaffet til veie frø som lensmennene i Danmark fordelte. Etterfølgeren, Christian V, tok tilmed plikten til dyrking av hamp inn i sin Danske Lov av 1683. Her heter det:
Hvilken bonde som hel gård besidder og ikke sår en skæppe hampefrø og den, som halv gård besidder, en halv skæppe hampefrø, bør af sin husbond at tiltales og straffes som en modvillig og ulydig tjener, med mindre han beviser at han ikke har tjenlig jord dertil.
Gerhard Schöning forteller fra sine reiser i Trøndelag i 1773-75 at det dyrkes alt for lite hamp i de fleste bygder, skjønt det selv høyt til fjells som i Oppdal dyrkes iallfall noe.
Adresseavisen trykket i februar 1802 en artikkel som anbefalte økt hampedyrking:
En fornuftig Bonde avler selv saa megen Hamp som han behøver til sin Gaards Drivt. Først i Maj, efter Aarets Beskaffenhed, bør Hampen saaes, naar Jorden er tør, nedharves med en Træharve og trumles. Man passer derefter paa, at ingen Smaakreature, især Høns, komme paa den.
Under napoleonskrigene seilte kjøpmenn fra Bergen og Trondheim til Arkhangelsk for å kjøpe korn, hamp og andre varer, men dette var ikke tilstrekkelig til å dekke etterspørselen. Da norske kaperskuter i 1809 førte et skip lastet med hamp til Trondheim, ville regjeringens representanter beslaglegge den verdifulle lasten. Dette nektet kaperskipperne å bøye seg for "da Landet befindes i den aller største Betryk for Hamp til Fiskeriet og Skibsdrift". Skipperne solgte unna 1 500 voger hamp (ca. 27 tonn) før myndighetene fikk hånd om lasten.
Den største anvendelsen av hamp var helt opp til vårt århundre i tauverk, men hampefibre har også vært brukt til tekstiler, papir og andre formål. Videre har hampefrø vært brukt som mat og presset for olje.
Først på nittenhundretallet begynte bomull å ta over for hamp, og enda seinere er det kunstfibrene som har fått rå. I mesteparten av det tjuende århundre har hampedyrkingen vært liten, unntatt under de to verdenskrigene. Fra 1870 til 1874 importerte Norge mere enn 18 tusen tonn hamp og 12 hundre tonn ferdig tauverk, men i perioden 1920-1924 var importen nede i det halve. Sist i trettiåra kom et nytt oppsving som følge av den blomstrende hvalfangsten.
De siste årtiene har hampedyrking vært hindret av global narkotikapolitikk, som ikke har villet skjelne mellom rusgivende varianter som cannabis indica og industrihamp cannabis sativa. De siste ti-tjue år har det likevel vært en liten renessanse for hampedyrking i mange land, både som fiberplante og som oljeplante. Ikke minst har miljøargumenter vært brukt for å anbefale bruk av hamp som fiber- og oljevekst. Hampefibre har vært tatt i bruk ikke bare til tauverk og tekstiler, men også til nye formål som byggemateriale, i bilkarosserier og i kosmetikk. Innen EU er det utarbeidet et regelverk som regulerer hvilke typer hamp det er tillatt å dyrke.
Men denne renessansen har lidd under det faktum at hamp har betydelig symbolverdi i narkotikadebatten. Hasj-tilhengere kler seg i hampetekstiler og bruker kosmetikk basert på hampeolje, mens politikere drøfter forbud mot avbildning av hampeblader fordi de frykter slike bilder kan lokke ungdom ut i fortapelsen.
Skadelidende under denne polariseringen har vært norske bønder og forskere. Bonde Lavrans Skanke på Ørlandet ble i 2006 nektet å dyrke hamp, samme svar fikk for eksempel de Sandvigske Samlinger på Maihaugen og landbrukshøyskolen på Ås.
I sin periode som landbruksminister sørget Bjarne Håkon Hanssen i 2001 for at Statens Landbrukstilsyn utarbeidet en Vurdering av kontrollmulighetene ved dyrking av industrihamp. Konklusjonen var at slik kontroll er fullt gjennomførbar uten store problemer, men sterke reaksjoner fra enkelte avholdsgrupperinger førte til at vurderingen bare ble arkivert.
I år har så Helse og omsorgsdepartementet, ledet av den samme Bjarne Håkon Hanssen, anbefalt en oppmyking, ved at hampedyrking tillates i Norge på samme vilkår som i EU-landene. Reaksjonene har denne gang vært relativt avdempet, selv om lederen for Norsk Narkotikapolitiforening, Lars Holmen, i sin sedvanlige stil hevder at industrihamp kan brukes som rusmiddel og tilmed antyder at helseministeren har "betydelig tette relasjoner til legaliseringsbevegelsen".
Internasjonale erfaringer tyder ikke på at at industrihamp lar seg bruke som rusmiddel, men tyder heller ikke på at det finnes noe stort og lønnsomt marked for hampeprodukter. Om Norge nå skulle akseptere hampedyrking vil det derfor neppe få store konsekvenser, annet enn på det symbolske området.